Å møte noen man har truffet på nettet...

...er jo noe man advarer barna sine mot. 

Og stikk i strid med slike formaninger tok jeg altså med mann og barn for å møte noen vi ikke kjente.

Det var bare det at jeg følte at jeg kjente dem. Det var nemlig EventyrElin og hele eventyrfamilien hennes vi skulle møte. At de kanskje var engstelige for å møte oss streifet meg såvidt, da de fikk vondt i magen rett før vi skulle møtes, men "pytt, pytt," sa vi, "kjør på!" Etterpå tenkte jeg: kanskje de ikke vil møte oss allikevel, kanskje det var noe de fant på for å unngå et sånt møte, også sier vi bare at vi kommer likevel. Kanskje de er livredde!

Men vi møttes og det var bare helt fint. Og naturlig. De var akkurat slik jeg trodde!

Og hennes versjon av vårt første møte finner du HER.

(jeg anbefaler å lese det - det var pene ord om oss!)

 På fisketur med Eventyr-familien og Bayas-familien.

Jeg stolte på at EventyrElin kom opp med en barnevennlig plass, livredd for vann som jeg er, og selvfølgelig gjorde hun det!

Å plukke små skatter i fjære er jo magisk for oss fra innlandet!

Vi hadde stort og fint bål (som jeg ikke tok bilde av før det var nesten utbrent), og brødskiver er lurt å ha i reserve når man ikke får fisk på kroken...

EventyrElin er like rolig, omsorgsfull og tøff som jeg hadde trodd. På fisketur med fire barn, der eldstemann er fire år. Der amming foregår inne i jervenduken mens vinden blåser så vi andre er kald på fingrene. 

Ingen ting virker umulig for denne dama!